Ut til verden

En hver medalje har ogsaa en bakside. Det er noe alle vet. Det samme gjelder postkortet.
Forsiden paa den annen side, ja bokstavelig talt, skal helst prydes av et idealmotiv hvis effekt paa mottager boer vaere en, flere eller aller helst alle av foelgende: a) Faa mottager til aa foele misunnelse. b) Fylle mottager, midt i en presumptivt graaere hverdag enn det slaraffenliv avsender for oyeblikket nyter, med haap om at det finnes et bedre sted. c) Treffe mottager i den beroemte kista slik at denne legger ut en anselig sum penger forhaapentligvis til gavn for mottager og utvilsomt til gavn for det avbildede og turisthungrige. d) Tale til mottakers kitsch-estetiske smak for saa aa betvingens under magnetismens kraft og utenpaa kjoeleskapets kulde for den naermeste fremtid.
Man skal lete godt for aa finne et postkort fra Fiji som ikke har i seg alle disse egenskapene (med et lite forbehold om d) og mottagers syn pa estetikken). Fiji er selve klisjeen paa postkortet som for mottakers del foerst vil implisere knallharde symptomer paa overnevte a) for saa aa flyte, dog fortsatt sannsynligvis drevet av de samme krefter som fo

Vaar foerste australske uke ble tilbrakt i Sydney; en absolutt moderne, metropolitisk storby med severdigheter som Sydney Opera House, Harbour Bridge og Art Gallery of New South Wales, samt umiddelbar naerhet til havet og the Blue Mountains-formasjonene i bakgrunnen. Konklusjon: antageligvis en droem av en by aa bo i, men for gjennomreisende for oss ble den en - riktignok mer interessant enn snittet - by blant byer.

Hovedaarsaken til at vaart opphold i Sydney droeyet lenger enn de obligatoriske tre-fire dager var oensket om aa frembringe en farkost som kunne ta oss oppover hele oestkysten, samt vaere i stand til aa takle de noe mer lovloese (og humpete) landeveiene inn i den forgjettede Outback'en. Valget vaart falt etter noeye - dog ikke saa kvalifiserte - bilkyndige, og forhaapentligvis noe mer kvalifiserte oekonomiske, vurderinger paa en 98-modell Ford Falcon - spesialprodusert for det australske markedet med kraftig motor og hmm..ja..fartsstriper paa fronttaket..vel, uansett oeyeblikkelig omdoept "Soelvpilen".

Vaar foerste australske uke ble tilbrakt i Sydney; en absolutt moderne, metropolitisk storby med severdigheter som Sydney Opera House, Harbour Bridge og Art Gallery of New South Wales, samt umiddelbar naerhet til havet og the Blue Mountains-formasjonene i bakgrunnen. Konklusjon: antageligvis en droem av en by aa bo i, men for gjennomreisende for oss ble den en - riktignok mer interessant enn snittet - by blant byer.

Hovedaarsaken til at vaart opphold i Sydney droeyet lenger enn de obligatoriske tre-fire dager var oensket om aa frembringe en farkost som kunne ta oss oppover hele oestkysten, samt vaere i stand til aa takle de noe mer lovloese (og humpete) landeveiene inn i den forgjettede Outback'en. Valget vaart falt etter noeye - dog ikke saa kvalifiserte - bilkyndige, og forhaapentligvis noe mer kvalifiserte oekonomiske, vurderinger paa en 98-modell Ford Falcon - spesialprodusert for det australske markedet med kraftig motor og hmm..ja..fartsstriper paa fronttaket..vel, uansett oeyeblikkelig omdoept "Soelvpilen". Den ble innkjoept etter harde forhandlinger med en fransk franskmann og hans like franske utvalgte, som vi har en mistanke om var den som virkelig trakk i traadene..
En slags personifisering av det multikulturelle Sydney var den israelske mekanikeren David, som foretok en brukssjekk av bilen, hjalp oss med forsikring, presenterte oss for en falleferdig, rumensk eks-bokser og sendte oss til et kinesisk drabantverksted for aa skifte radiator.

Vi kan allerede paa dette tidspunktet avsloere at bilen - riktignok ikke helt uten et par bulker - dro seg gjennom over 6000 australske kilometer uten stoerre problemer enn en parkeringsbot (som vi foroevrig lot ligge igjen som en hyggelig velkomstpresang for den neste eieren). Den tett traffikerte og noe mer enn gjennomsnittlig vanskelig manoeverbare ferden ut av Sydneys sentrum, ble ytterligere oppgradert i vanskelighetsgrad ved at den usertifiserte kartleser utviste en oversensitiv frykt for alle objekter som ble passert ved bilens venstre side. Selvfoelgelig noe overraskende at passasjeren har stoerre problemer med aa tilpasse seg venstrekjoering enn foereren..vel, det boer vel som en tributt til sannhetens fane og et slag i bilfoererens doer ogsaa nevnes at et eller annet sted paa motorveien fra Sydney til Newcastle befant vi oss rett og slett i i feil kjoerebane, og i denne sammenheng enda viktigere: feil kjoerebane. Aldri har man hatt lettere for aa akseptere et par sinte tut rettet mot seg av med(/mot)traffikanter. Etter noen hundrekilometers kjoering paa ren frihetslykkerusfoelelse, begynte en viss kjedsomhet vedroerende baade vei og terreng aa banke paa bildoera. Kjedsomhet avler som kjent i visse sinn rigiditet, og foelgende regler ble implementert som gjeldende for bilkjoering:

Foerer skal alltid sitte i barris (bar overkropp), mulig unntak: wife beater (ermless troeye).

Foerer skal alltid sitte i shorts, aller helst saltvannsrenset boardershorts (surfeshorts).

Foerer skal aldri benytte et mer avansert fottoey enn slippers, aller helst barfot.

Musikk skal alltid stroemme ut av det ikke helt knirkefrie hoeyttaleranlegget.

Vinduene (ihvertfall foerervinduet) skal alltid staa paa vidt gap.

Foerer skal aldri holde lavere hastighet enn fartsgrensen.

Kartleser skal alltid (raskt endret til av og til) ha en viss anelse om hvor vi er paa vei.

Kartleser skal alltid vaere ansvarlig for aa lage middag.

Vaar foerste australske uke ble tilbrakt i Sydney; en absolutt moderne, metropolitisk storby med severdigheter som Sydney Opera House, Harbour Bridge og Art Gallery of New South Wales, samt umiddelbar naerhet til havet og the Blue Mountains-formasjonene i bakgrunnen. Konklusjon: antageligvis en droem av en by aa bo i, men for gjennomreisende for oss forble den en - riktignok mer interessant enn snittet - by blant byer.

Hovedaarsaken til at vaart opphold i Sydney droeyet lenger enn de obligatoriske tre-fire dager var oensket om aa frembringe en farkost som kunne ta oss oppover hele oestkysten, samt vaere i stand til aa takle de noe mer lovloese (og humpete) landeveiene inn i den forgjettede Outback'en. Valget vaart falt etter noeye - dog ikke saa kvalifiserte - bilkyndige, og forhaapentligvis noe mer kvalifiserte oekonomiske, vurderinger paa en 98-modell Ford Falcon - spesialprodusert for det australske markedet med kraftig motor og hmm..ja..fartsstriper paa fronttaket..vel, uansett oeyeblikkelig omdoept "Soelvpilen". Den ble innkjoept etter harde forhandlinger med en fransk franskmann og hans like franske utvalgte, som vi har en mistanke om var den som virkelig trakk i traadene..
En slags personifisering av det multikulturelle Sydney var den israelske mekanikeren David, som foretok en brukssjekk av bilen, hjalp oss med forsikring, presenterte oss for en falleferdig, rumensk eks-bokser og sendte oss til et kinesisk drabantverksted for aa skifte radiator.

Vi kan allerede paa dette tidspunktet avsloere at bilen - riktignok ikke helt uten et par bulker - dro seg gjennom over 6000 australske kilometer uten stoerre problemer enn en parkeringsbot (som vi foroevrig lot ligge igjen som en hyggelig velkomstpresang for den neste eieren). Den tett traffikerte og noe mer enn gjennomsnittlig vanskelig manoeverbare ferden ut av Sydneys sentrum, ble ytterligere oppgradert i vanskelighetsgrad ved at den usertifiserte kartleser utviste en oversensitiv frykt for alle objekter som ble passert ved bilens venstre side. Selvfoelgelig noe overraskende at passasjeren har stoerre problemer med aa tilpasse seg venstrekjoering enn foereren..vel, det boer vel som en tributt til sannhetens fane og et slag i bilfoererens doer ogsaa nevnes at et eller annet sted paa motorveien fra Sydney til Newcastle befant vi oss rett og slett i i feil kjoerebane, og i denne sammenheng enda viktigere: feil kjoerebane. Aldri har man hatt lettere for aa akseptere et par sinte tut rettet mot seg av med(/mot)traffikanter. Etter noen hundrekilometers kjoering paa ren frihetslykkerusfoelelse, begynte en viss kjedsomhet vedroerende baade vei og terreng aa banke paa bildoera. Kjedsomhet avler som kjent i visse sinn rigiditet, og foelgende regler ble implementert som gjeldende for bilkjoering:

Foerer skal alltid sitte i barris (bar overkropp), mulig unntak: wife beater (ermless troeye).

Foerer skal alltid sitte i shorts, aller helst saltvannsrenset boardershorts (surfeshorts).

Foerer skal aldri benytte et mer avansert fottoey enn slippers, aller helst barfot.

Musikk skal alltid stroemme ut av det ikke helt knirkefrie hoeyttaleranlegget.

Vinduene (ihvertfall foerervinduet) skal alltid staa paa vidt gap.

Foerer skal aldri holde lavere hastighet enn fartsgrensen.

Kartleser skal alltid (raskt endret til av og til) ha en viss anelse om hvor vi er paa vei.

Kartleser skal alltid vaere ansvarlig for aa lage middag.

Etter et par dagers camping, cirka tusen kilometer motorvei og overraskende kreative variasjoner over det gastronimiske emnet tomatsuppe - egg, poelser, makaroni og spaghetti alle viktige ingredienser blant kokkens fingerspitzgefuehlvarianter - inntatt i en plein air med stjernehimmelen som eneraadende underholdningsbidrager, ankom vi surferstedet Byron Bay bare for aa oppdage at alle overnattingsmuligheter, inkludert campingsteder, var fullbooket, hvilket foerte til at vi noeyde oss med et nattbad og en overnatting i bil paa parkeringsplass - velgsignet av en frisk sjoebris - samt frokost akkompagnert av en pittoresk fyrutsikt, foer vi begav oss innover i landet mot smaabyen Nimbin, en hippieby grunnlagt av rebelske studenter paa 70-tallet og fortsatt en wannabe stat-i-staten. Nimbin viste seg som en bedagelig smaaby, men hva som maa ha vaert av politiske bevegelser var redusert til et oenske blant den eldrende befolkning om lovlig aa kunne innta sin daglige roeyk, og derigjennom varte ikke vaart opphold heller her mer enn en ringe natt. Likevel boer det nevnes at byens hasjmuseum framstilte et forholdsvis interessant bilde av hvordan innbyggernes liberale verdier de siste tiaarene konsensusmessige krasjlandinger i moete med resten av det typisk konservative og delvis fortsatt pietistiske stor-Australia.

Noen nye hundrekilometrer med Soelvpilen foerte oss til Brisbane, Queenslands stoerste by og kontemporaert oppholdssted for opptil flere av den forhenvaerende utvekslingsstudents australske bekjentskaper. Murray, en usedvanlig hyggelig og avslappet arkitektstudent med felles forhistorie med vaar narrative helt fra det emeraldske skolesystem, lot oss tilbringe fire-fem netter under hans og viste oss rundt i Brisbane (med fra hans side ekstra sterkt fokus paa nattlige aktiviteter). Etter ogsaa aa ha truffet enkelte andre venner fra Emerald, inkludert Gavin, medlem av den sagnomsuste Core-familien og for oeyeblikket drama-/laererstudent i Brisbane, satte vi kursen mot North Stradbroke Island. Oeya, beliggende noe soeroest for Brisbane, boed paa fantastisk natur, nye erfaringer fra campinglivets enkle gleder og en anseelig mengde knall og fall fra toppen av perfekte surfeboelger.

Noen dager senere rettet vi Pilen nok engang nordover, og nye hundrekilometrer til surfer- og backpackerstedet Noosa. Foruten nye minner om smerte foraarsaket av brutale boelger er det sannsynliggjoeringen av konspirasjonsteorien om at vi alle har en dobbeltgjenger her i verden som gjorde soleklart sterkest inntrykk. Paa vaar lokale backpackerbar moette vi en kanadier som utviste en uhyre likhet med en viss felles venn - vaar mann er kanskje best kjent for almuen for sin utrettelig innsatsvilje til aa nedlegge andre, trikotkledde gutter, og for de noe mer esoterisk innvidde, for en hel rekke i dannet selskap saerdeles unevnlige ting. Tilbake til saken, kanadieren hadde faktisk utseendet, stoerrelsen, kroppsspraaket, det lure smilet og den energiske tilstedevaerelsen som vaar man, men savnet en del av den mentale kapasiteten og var nok et par aar yngre. Aa feste med en noe yngre og nesten enda mer yr og energisk versjon av en god venn er faktisk akkurat saa interessant som det hoeres ut. Blant hans stoerste prestasjoner var foelgende i mer eller mindre kronologisk rekkefoelge: arrangere tre-fire drikkeleker paa samme tid, selv innta store mengder alkohol, gjoere sine hoser groenne hos anslagsvis tre fjerdedeler av barens kvinnelige besoekende, bli grundig avvist av den resterende fjerdedelen - men overhodet ikke la en voldsom selvtillit bli det minste beroert av den grunn - regjere dansegulvet med relativt far out moves foer cirka en time sammenhengende hopping opp og ned med en jente i den ene armen og oelflaske i den andre, endte med en ikke helt uventet (og heller ikke helt ugjenkjennelig) kollaps og derpaafoelgende horisontal utbaering fra lokalets omraade. Moro saa lenge det varte. Det beste er naturligvis at vi har fotobevis: etter aa ha blitt gledelig overrasket over aa ha en norsk Doppeltgaenger tok han et grepa rundt den haarsaare og utstoette noen primalbroel til fotografens og almenhetens forlystelse.

Et par nye hundrekilometrer nordover brakte oss til verdens stoerste sandoey og et av Australias absolutt mest populaere turistmaal, Fraser Island. Sammen med en tilfeldig sammensatt gruppe av ti-tolv andre backpackere leiet vi en firehjulstrekker til aa utforske oeya. At fire av vaar britiske medpassasjerer hadde egenhendig konsumert ni liter vin allerede foer klokken tolv paa formiddagen den foerste dagen paa oeya og maatte passes paa resten av dagen, foerte til en viss ergrelse over at vi ikke var gamle nok til aa leie vaar helt egen 4WD, men likevel fikk vi et relativt bra utbytte av de tre dagene vi tilbrakte paa oeya i hyggelig, men ikke spesielt oppvakt selskap.

Atter nye, nordlige hundrekilometrer brakte oss til Rockhampton, Australias biffhovedstad og et surrealistisk sammensurium av cowboykitsch og stilrene cocktailbarer. En natt fikk "Rocky" aeren av aa foe og huse oss foer vi endelig satte kursen innover mot i vaare tanker evig smaragdgroenne Emerald. Core-familien tok oss hyggelig imot og oppvartet oss i noen dager, mens vi...utforsket(?) byen. Emerald ligger i Australias grisgrendte Outback, hvor den evigbrede, tilnaermet skyfrie himmelen sjelden tilbyr noen beskyttelse mot solens hete og naermeste by er evigheter unna. Det kan vanskelig tenkes et menneske saa forrykt at det frivillig ville ha startet bosetning i Emerald om det ikke hadde vaert for kapitalen generert av de veldige, omkringliggende kullgruvene. Resultatet er uansett en smaaby som er enda rikere, mer gjennomregulert og tryggere, men ogsaa enda kjedeligere, mindre kulturelt attraktiv og stengt for nye impulser enn.. *fyll ut selv*.
Dermed er det vanskelig aa si at vi virkelig utforsket byen, men vel..vi moette bypresten, besoekte skolen, beskuet verdens stoerste replika av Van Goghs mest kjente solsikker, gikk en tur paa kino og var med paa en fotballtrening. Dessuten tok vi en avstikker til enda mer rurale Rubyvale, en liten bygd kun oppstaat paa grunn av store edelstensforekomster og foelgelig et sted preget av noe eksentriske lykkejegere. En gammel, britisk marineoffiser lot oss grave (dvs. vaske litt jord) paa tomten sin, og jammen plukket vi ikke med oss et par steiner han mente vi hadde mulighet til aa faa slipt.
Paa grunn av store mengder nedboer tidligere paa aaret (syntes under de raadende forhold nesten usannsynlig for oss) var det begrenset fremkommelighet paa veien innover i landet. Dermed endret vi noe paa reiseplanen og campet et par netter ved en naerliggende nasjonalpark. Det viste seg aa vaere en opplevelse preget av fredsomhet og flott natur med to mils gorgevandring og aboriginske grottemalerier som hoeydepunkter. Det skal ogsaa nevnes at vi klatret opp et par utsiktspunkter hvor man under den bredstrakte, skyfrie himmelen fikk foelelsen av aa blunke langt, langt inn i evigheten.

Noen nye hundrekilometrer nordover befant vi oss i den tidligere gullgraverbyen Charters Towers. I sin tid Australias stoerste og mest pulserende by, men det eneste overflatisk gjenvaerende vitnesbyrdet i dag er et fantastisk, rokokkodekorert posthus. Etter lunsjstopp satte vi pilen i retning av Mt. Full Stop, en farm eid og drevet av broren til Core-familiens milde patriark, og hans respektive kone. Selve gaarden var ikke spesielt uvanlig, men at den sammen med naermeste nabogaard holder rundt ni tusen kyr og har en utmark saa stor at ingen riktig helt kjenner de eksakte maalene, setter storrelsesforholdene i den australske Outback'en i perspektiv. Vi kan ikke skryte av aa ha utfoert saerlige mengder gaardsarbeid under vaart opphold, men om ikke annet satt vi til livs imponerende store mengder bondekost (ikke forglem at den langhaarede har oekt sitt daglige naeringsinntak med cirka 250% siden starten av reisen (og midjemaalet med noenlunde samme volum)). Den helt spesielle foelelsen av ikke aa ha noen naboer paa mange kilometers avstand og ikke minst ingen byer paa hundrekilometrers avstand kommer ogsaa med en veldig klar tve i sverdegget: hjelp er akkurat like langt unna. Med dette delvis obskurt i minne begav vaar langraggede venn seg paa jakt etter det foerste slangesporet han kunne finne. "Bare for aa finne ut om det faktisk er en slange ved enden av det." Og joda, det var som logikeren kunne ha sagt ham, en slange ved enden av slangesporet. Selvfoelgelig var det attpaatil en livsfarlig brunslange som vaar helt ifoelge ham selv akkurat unngikk aa traakke paa. Ifoelge vaare verter var det lite de kunne ha gjort om han faktisk hadde blitt bitt; et sykehelikopter fra kysten kunne blitt sendt bud paa, men ville med stor sannsynlighet ville det ikke vaert raskt nok til aa hjelpe. Dette er en historie som allerede har blitt fortalt intetanende backpackere et tosifret antall ganger, saa det er aa anta at den en gang i fremtiden ogsaa vil underholde vaare norske frender. Naturligvis vil den, som enhver god, egenopplevd historie, kunne etter individuelle oensker bli presentert i ulike former, nyanser, fasonger, dramaturgiske oppbygninger, fargetoner etc. av vaar egentitulerte historieforteller. En for oeyeblikket ikke like vidtspredt historie er om da vi skulle krysse en naerliggende elv over til en noe mindre naerliggende oey for aa gaa paa..vel, slangejakt. Dramaet utspant seg ikke i kontakt med den animalske verden - vi moette kun paa et lite villsvin - men derimot i moetet med elementet, dvs. selve elven. Etter at den noe mer svoemmedyktige av oss hadde krysset elven med visse problemer, forsoekte han aa advare sin langhaarede frende mot den sterke stroemmen som med litt uflaks kunne bringe en ut i hovedelven, hvis utilgivelige brusninger stroemmet non stop hele veien til Chartes Towers (180 kilometer). Vaar helt svarte med den doeve oere og veltet seg demonstrativt uti elven. Som forventet ble det hele en kamp paa liv og doed, hvor den halvdruknede kavet seg i land med en siste kraftanstrengelse og en meters klaring til aa havne et godt stykke unna. Dette er langtifra eneste gang middels svoemmeferdigheter, en stadig mindre velholdt fysikk og en imponerende lav innsatsvilje har brakt vaar helti troebbel med det vaate element. Senest for et par dager siden var han ifoelge seg selv svaert naer ved aa la seg skylde ut i evigheten fremfor aa fullfoere de siste 50 meterne av en 200 meter lang runde rundt tippen av en stillehavsoey.

Cairns viste seg aa bli vaart nordligste stoppested paa en paa mer enn en maate uforglemmelig biltur. Ren avslapning ble paret med snorklingstur ut til the Great Barrier Reef, som vaar vannkjempe ogsaa avla et tre dagers besoek med dykkerdrakta, hvilket han ser ut til aa beherske langt bedre enn vanlig svoemming. Han har faktisk - riktignok ifoelge seg selv - et staaende tilbud fra Ko Tao i Thailand om aa komme tilbake for aa satse paa en karriere som dykkerinstruktoer. Logisk, ikke sant?

Vaar siste store naturopplevelse paa vei soerover for aa naa flyet fra Brisbane til Nadi (Fiji), var et tredagers cruise rundt Whitsunday Islands. Enda mer snorkelling, bading og glassklar stjernehimmel var en passende avslutning paa det hele. I Brisbane bodde vi paa ny et par netter hos Murray, foer vi to timer foer flyavgangen endelig fikk overbevist den ubesluttsomme korean om aa ta over ansvaret for Soelvpilen for en svaert rimelig pris.
Med taarer i oeynene konstaterte vi at hun hadde gjort alt som kunne forventes - hun hadde tross alt vaert ganske billig - dog var vi ikke helt sikre paa om hun kunne vaere trygg i skjelvne, koreanske hender (han hadde et par uker tidligere totalvraket sin gamle bil).

Auckland.
Rene snorrette gater, luftkondisjonerte butikker med faste aapningstider, regulert trafikk blant oppmerkede gater, bussavganger i overenstemmelse med rutetider og barinnhavere som krever aa se dine identifikasjonspapirer foer noen toerst kan stilles. Etter foedsel, oppdragelse og ungdommelig dannelse i et hoeyst sammenlignbart samfunn var det en overraskelse aa faa Vestens regulasjoner og skinnhellige bykjerner som en rett hoeyre plantet i neserota - bedre kjent som kultursjokk. Her var vi ikke lenger gatebildets gitte sentrum, og blant oss vandret det koleriske tempramenter i fri dressur som med hevet roest midt paa gaten fortalte sine respektive, og sannsynligvis kjaere, selskap hvor det beryktede skapet skulle staa, og det paa en slik maate at om en lignende situasjon hadde funnet sted i Asia ville det vaere nok til at et helt kvartals ansikt ville vaere tapt for en uke og for kolerikerens del en evighet. "Barbarer" tenkte vi de foerste dagene, foer sjokket var historie og New Zealand laa for vaare foetter eller snarere tomler!

Vaart opphold i landet som urinnvaanere kaller Aotearoa - hvilket betyr "De lange hvite skyers land" - fortonet seg etter hvert som et intermezzo mellom noen fantastiske uker paa et oeyrike lenger nord og Joergens til tider panegyriske epistler og lovemaal om New Zealands storebror i vest, Australia. Der er allikevel inntrykk mer enn verdt aa videreformidle etter 12 dager i hva som er kjent som verdens vakreste og mest allsidige natur.

Hoeydepunket for oss begge var en fantastisk endagstur blant noen av Nord-oeyens meste spektaktulaere vulkaner. 18 kilometer i leide fjellstoevler tok oss gjennom Tangariro-passets uforglemmelige og eventyraktige natur. Her var dalsider kledd i alle sjatteringer av groent, utsmykket med yppige villblomster og hyllet av fuglesang fra et av verdens mer eksklusive orkester i overnevnte sjanger. (Foer maorienes ankomst like etter kristu doed var oyene utelukkende bebodd av fugler - med et begvinget unntaket: flaggermusen.) Til tider brakte fjellbekkenes nitidige klukking og et friskt drag fra fjellene vaare minner tilbake til Norge; turens hovedattraksjon var dog ikke sjelefred i billedskjoenn harmoni - det var snaerer millioner av aars disharmoni og kaos som lokket oss, selveste vulkanlandskapet. Som om noen har stukket en takkete kniv og vridd til likner sprekkene i vulkanen aapne kjoettsaar, betennelsen i de samme saar glinser metallisk av gult, roedt og hvitt. Den samme vakre fordervelsen biter i nesen; svovelskyer skues sivende ut av bergsiden, og som fandens ironi ligger de mest innbydende kulper som glitrende turkise topaser i vakker, vakker kontrast til det svarte vulkanberget. Dalsiden ned fra vulkenen var bratt og glatt med rullesteiner at den eneste maate aa vorsere hindringene var aa hoppe for saa aa la rullesteinene rulle deg de neste meterne, for saa og gjenta det livsbejaende vaagestykket og legge det i vaare sinn forlokkende onde berget enda tre meter bak oss - og til slutt var vi igjen blant naturen som minnet oss om den trygge norske fjellheimen med fuglesang og det hele.
Den bestialske skjoennheten i fjellpasset ble i 2001 kronet med at dets vulkan var stedet hvor intet mindre enn menneskets skjebne skulle avgjoeres, jeg snakker selvfoelgelig om "Ringenes Herre" og dommedagsfjellet "Mt. Doom".

Vi fikk ogsaa oppleve New Zealands urbefolkning Maoriene, riktig nok ikke helt personlig da hovedeksponasjen skjedde under en klam, masseturistorientert men allikevel informativ kulturaften. Med erfaring fra Australia og deres urinnvaanere er forskjellen mellom intergrasjon av de to urfolkene slaaende. I Australia er en gatejakt etter synet av aborginer og kolonist haand i haand en eskjursjon nesten like usannsynnelig suksessfull som jakten etter den tasmanske tiger. I New Zealand er slike forhold ikke bare en teoretisk mulighet, men enda mer en praktisk realitet. Maoriene som i Europa ofte skisseres som et stolt krigerfolk med hang til det barbariske - den selektive omfavnelsen av musketten som eneste europeiske kulturprodukt i hine haarde dager, og den diabolsk utseende krigsdansen haka har gjort sitt til generaliseringen - det skulle der i mot ogsaa vise seg at det ogsaa fantes talent for politikk paa maorienes side. Fremforhandlingen av en landavtale som garanterte maoriene land i bytte mot kneboey overfor den britiske krone ga ikke bare stammene som skrev under muligheten til aa dyrke sin kultur men var ogsaa heldig for assimilisasjonen paa lengre sikt. Historien og dagens situasjon er selvsagt langt mer brokete, urettferdig og blodig enn som saa, men det synes for oss at britene i New Zealand tidlig staket ut en mer baerekraftig kurs enn storebrors i vest.

Den foerste bussreiesen fra Auckland til Mercury Bay paa vestkysten kostet mer enn hva 18 dagers bussing paa Filippinene tilsammen. Da New Zealand blant reisende og lokale vagabonder har ry paa seg til aa vaere verdens beste land for haiking var veien til tommelens late milsluking kort. Vi behovde sjelden lufte den mer enn en halvtime foer vaart reisegods var laast ned i et ukjent baggasjerom og de foerste hoeflighetsfraser og takksigelser vekslet. Beveggrunnene til sjaafoerene var forskjellige men som oftest traff vi paa den nyseparerte mannen som hadde haiket selv som ungdom, andre reisende eller de selskapssyke som gjerne starter ferden med aa peke ut hvor farlig det er aa haike og hvor heldige vi var som fikk sitte paa med nettopp dem. Den siste katogorien hadde vi hoert mangt og meget om, og vi omsider fikk gleden av aa dele bil med en slik de siste 400 kilometerne til Auckland.Han var en klassisk kiwi, i korte shorts, rufsete tynt haar, oeyne som roepet kolonialt temprament og med det signaturhyggelige tilbakelente lynne. Han fortalte tidlig at han brukte aa plukke opp backpackere, og selv om vi ikke akkurat var av det kjoenn han foretrokk i sin bil var det langt bedre at vi fikk sitte paa med han enn de mange syke emnene som visstnok traalte veiene for drap- og voldtektsmuligheter. Hans usedvanlige form for humor skulle vise seg aa vaere i samme stil. Det var blant tykk, saftig grannskog den skulle presentrere seg. Toert og formalisert rispet han foelgende ord ut av tungen blemmet med med det grove spraaket man gjerne foerer her i soer:
"You know fellas, I can just cut your guts open and fuckin' throw you out in this forest. Nobody will know or care."
Tvungen og nervoes latter var reaksjonen han fikk foer han selv lo litt mindre godt enn oenskelig og fortalte at han gjerne brukte denne "practical joke" paa haikere og aller helst paa jenter hvorpaa han alltid la trykk paa "rape" foer "cut your guts open". Og som han konkluderte, forhaapentligvis ikke for foerste gang, saa var det ikke mange backpackerpiker som etter en slik opplevelse paa skogsveien takket ja til midlertidig gratis reisdens hos han.

Vi maatte ogsaa takke nei til en helg med fisking og oel paa hans hytte da vi hadde et fly til Sydney aa rekke.