Filippinene

Duen er floeyet til nye horisonter - vi savner deg! Riktignok ikke hver dag, men ihvertfall i de oeyeblikkene vi trenger kos(elige stunder)!

Filippinene; verdens paastaat lykkeligste befolkning, utvilsomt den mest vennligsinnede, en natur bestaaende av fascinerende vulkaner, dyp, uutforsket regnskog og nydelige sandstrender spredd utover ensomme oeyer, minimalt av turister - likevel flytende engelskkunnskaper blant lokale paa de mest avsideliggende steder, verdens billigste masseproduserte oel og ikke minst; en ekstrem interesse for mennesker med en annen hudfarge, oeyenfarge eller haarfarge enn den typisk filippinske - eller helst alle faktorene fordelt paa et og samme menneske, og hvis dette mennesket i tillegg rager minst 1,80 meter over bakken, dvs. 20-25 centimeter over gjennomsnittsfilippineren - hvilket allerede klassifiserer til anbefalingen bli vaerende her og lev som modeller - saa er fascinasjonen erfaringsmessig bunnloes og total.

Alt er forgjengelig, og saa er ogsaa den tilmaalte tiden i et paradis av oeyer. Saa, naar er den gjenvaerende tiden en holder ut paa Filippinene farlig naer et vulkansk utbrudd? Vel, noen forslag:
idet det foeles underlig om ikke alle mennesker i din umiddelbare naerhet ikke stirrer storoeyd oppover,
idet en automatisk svarer alle mennesker paa gata som roper "Hey, Joe!" (alle filippinere vet at enhver hvit person er americano),
idet det ikke foeles smertende, bare irriterende, naar gatebarn henger om livet ditt og roper "Gimme, some money!", "C'mon, daddy. Me hungry!",
idet i overkant mange filippinske svigermoedre in spe har lurt seg til navn og telefonnummer, samt informasjon om dine egne jobbutsikter, dine foreldres arbeid osv...,
idet en ikke lenger tenker spesielt noeye over om den vakre, lettkledde kvinnen som nettopp passerte faktisk er kvinne (eller, langt i fra usannsynlig, mann i hormonmodifisert, skremmende naturtro faarepels..)
eller kanskje idet en aapenbar ladyboy - hvis brorpart av bekledning er et skjerf som er ment aa henge utfordrende over det som ikke er - utenfor en nattklubb klokken tre paa natta samler sammen fem-seks gatebarn og holder danseskole - " HEy! One, two, five, six...eh, four, ten! C'mon! One, two.." - ikke virker spesielt oppsiktsvekkende (helt aerlig saa er nok sistnevnte situasjon en scene som har svidd seg inn i minnet for alltid).

For aa fortsette med begynnelsen; etter aa ha unnsluppet nyttaarsflammene i Bangkok brukte vi vaare foerste filippineske dager til aa utforske Manila, dvs. Joergen utforsket, sosialiserte og hasarderte(!), mens Ole konsentrerte sin tilvaerelse ridderlig om aa overvinne kyssesykens siste krampetrekninger..
Manila byr, til tross for sine elleve millioner innbyggere og store flateutstrekning, ikke paa veldig mange spennende aktiviteter, ihvertfall ingenlunde innenfor vaar tids raadende moralske systemer. For de, hvis activité à risque ikke bekymrer, er der derimot noget. Min personlig stoerste opplevelse var aa vandre gjennom et av Manilas fattigere slumkvartaler nattestid; aa moete mennesker som ingenting har, foruten et stort smil og en enda stoerre flaske av hva som forhaapentlig var rum. Baksidene er stroekets relative fare, spesielt med tanke paa at filippinere de facto baerer og bruker vaapen som de vil (vi saa 15-16-aaringer med maskingevaer!), og ikke minst innsikten i hvor mange barn som er noedt til aa dulle seg selv i soevn i Manilas skitne bakgater.

Etter en nedstigning som fikk selv en paastaat ekstremt erfaren flypassasjer som Joergen til aa skjelve mer enn vanlig i backpackershortsen, ankom vi Legazpi City, en mindre by i filippinsk skala kjent for sin perfekt formede vulkan. Paa grunn av regnvaer kom vi aldri til toppen av vulkanen, men fikk likevel en fin klatretur og ble godt kjent med guiden som blant annet kunne fortelle om lidelsene forrige vulkanutbrudd hadde brakt med seg. Ytterligere mer suksessfylt var vaar utflukt til den vesle fiskerbyen Donsol, hvor formaalet var aa snorkle sammen med hva de lokale med stor respekt og mystikk kaller butangan , paa godt norsk: hvalhai. Etter timer med soek og null funn, fant vi plutselig og konsekvensen ble et par uforglemmelige svoemmeturer ved siden av mer enn ti meter lange undervannsbeist. Opplevelsen er naermest umulig aa beskrive, men panikkfoelelsen som griper idet en stikker snorkelen ned i vannet bare for aa bli moett av et enormt, aapent haigap, som truer med aa favne alt i sin umiddelbare naerhet tilsvarer..vel, nettopp foelelsen av nesten aa bli spist av en hai. Riktignok spiser hvalhaien kun plankton, men fortsatt rimelig skummel..? Ja.
Det skal ogsaa tillegges at hvalhaien faktisk formelig flyter gjennom vannet, og dens oppsiktsvekkende scenografiske eleganse og grasioesitet gir tilskueren inntrykk av - om ikke aa vaere en del av noe overnaturlig - saa i det minste akkreditert tilskuer ved en blockbusterinnspilling.

Neste reise gikk til Samar, en spredt bebodd og tropisk regnskogdekket oey helt oest i Filippinene. Maalet var aa besoeke et tysk bekjentskap vi hadde gjort i Manila; etter sigende arbeidet hun som frivillig utsendt fra den tyske stat for et isolert samfunn soeroest paa Samar. Det som paa kartet gav inntrykk av aa vaere en snau dagsreise, viste seg i virkeligheten aa vaere to hele doegn fylt av krokete veier, x antall ulike transportmidler, upaalitelelig bussavganger, suicidale, kjederoeykende bussjafoerer, hoener, haner, macheter, utrolig hjelpsomme filippinere, avstengte veier og nesten gjengrodde stier. Heldigvis stod foelgende malt inn over frontglasset i enhver buss: "God bless our trip - pls. fasten your seatbelt." I og med at sikkerhetsbelter var naermest ikke-eksisterende og de fleste sjaafoerene satt sin yrkesrespekt - om ikke ogsaa selvrespekt - i aa holde en saa hoey hastighet som overhodet mulig, saa er vi etter vel overlevd busstur nok en gang ikke helt fremmed overfor teorien om at vi blir voktet over.
Vel fremme i Borongan ble vi - etter noe om og men - mottatt av Stephanie, vaar tyske venninne, i det som viste seg aa vaere en imponerende primitiv leilighet. Selv paastaat bereiste backpackere ble aldri saa lite imponert over at hun hadde tilbrakt fire maaneder - og skal etter planen tilbringe aatte til - i et krypinn som uten overdrivelse mangler det aller meste. Besoekets hoeyedepunkt var da Stephanie tok oss med ut til et lite oeysamfunn, hvor hun skulle behandle rapporter angaaende oeyas sanitaere forhold. Oeyas politiske arbeidere tok oss imot med en gratis tunfisklunsj og insisterte deretter paa aa gi oss en flere timer lang utforskelsestur av oeyas mangfoldige huler. En svaert frisk bris og kraftig regnskyll bidro til en fascinerende foelelse av aa befinne seg ved et av verdens absolutte ytterpunkter; meterhoeye boelger med opprinnelsespunkt langt ute i det evinnelige Stillehavet skyllet innover klippene og framhevet, ikke minst paa tilbakeveien, et voksende oenske om at i det minste et par dugelige redningsvester ombord i longtailbaaten ikke ville vaert som et pust for vinden.

De siste dagene av vaart filippinske eventyr benyttet vi til aa delta i den tradisjonelle Sinulog-festivalen i storbyen Cebu. Ved festivalens aapningsdag vandret vi formaalsloest i stroemmen av mennesker rundt omkring i byens kjerne, og befant oss plutselig midt i smoeroeyet av en katolsk messe - selve aapningssermonien hvor en spanskaettet skulptur av Jesus som barn, St. Nino, hvert aar blir vist frem for folkemassene. Tilstelningen var fin og aerverdig, og jammen fikk vi ikke med oss en liten smak av himmel ,foer vi maatte gi plass for de 10 - 20 000 mindre heldige som ventet paa sin tur i de omkringliggende gater.
Et tilfeldig moete med en lokal radiostemme, som spontant lovet aa ta oss med overalt hvor man burde vaere i loepet av Sinulog og gi oss minst et par av stoerste opplevelser, foerte til at festivalens siste dager fikk et noe mer hedonistisk preg av dekadanse. Selv om den selvtitulerte radiostjernen og hennes modell-, designer-, skuespillervenner osv. absolutt hadde sine positive sider, var et par dagers innsikt i livet blant de vakre og vellykkede, men akk saa overfladiske og usikre, mer enn nok for vaar del. Foelgende uttrykk som hun likte aa broele ut med whiskey-stemme og paatatt amerikansk aksent er noksaa talende: "We are soooo rich and successful. Yeah! High five!"

Til slutt kom altsaa oeyeblikket hvor vi maatte ta farvel med Filippinene; et land som er umulig aa mislike, som setter spor og som ikke minst blir satt spor paa..
Siden vi faktisk bare besoekte et par av Filippinenes mange, egenartede oeyer, har ideen om aa sette av et par ekstra uker mellom vaare oppdagelsesferder i henholdsvis Fiji og Japan allerede manifistert seg i plenum.
For oeyeblikket - etter en kort stopp i Hong Kong - nyter vi det late liv paa New Zealands nordkyst. Frisk luft, ekstrem natur, en sol saa sterk at selv den tatersk avstammende av oss blir roed under solen og tolv timers tidsforskjell fra kalde nord, er de raadende forhold idet vi foeler naervaeret av det forgjettede Australia, hvis uovertruffenhet ethvert menneske i Joergens omgangskrets de siste aarene har blitt kontinuerlig forsoekt overbevist om, ved hjelp av en uavbrutt stroem av mer og mindre sannsynlige anekdoter og (for)herlige(nde) beskrivelser.
Vi venter i spenning..